Storyline-metoden legger til rette for selvstendig arbeid omkring et spørsmål, til hypotesedannelse, testing og justering i forhold til nyvunnet kunnskap. Læreren har riktignok lagt en rekke premisser ved å være den som produserer det overordnete storyline-forløpet, men innenfor denne rammen er det elevene kan få utfolde seg og få sin aktivitet veiledet av læreren.

Enkelte er svært kritiske til misforholdet mellom den tilsynelatende store friheten elevene skal ha, samtidig som de i virkeligheten blir styrt inn i den kunnskapsforståelse som læreren legger opp til og evaluerer arbeidet i forhold til. Metoden kan lett sees på som sterkt styrende, men den blir presentert som elevsentrert. Dette er en alvorlig innvending, for den peker mot et sentralt dilemma i skolesammenheng. Vi ønsker å oppdra barna til kritisk analytiske samfunnsborgere, mens hele skolens vesen kan virke ensrettende. 

Et trekk som er trukket fram i beskrivelsen av storyline-metoden er at den legger opp til et mindre vertikalt forhold mellom lærer og elev. Det ligger i det minste til rette for gjensidig respekt. Når elevene blir bedt om å ta utgangspunkt i sitt eget ståsted, kan de ikke samtidig klandres for dette og heller ikke pådyttes lærerens forståelse. Metoden i seg selv sikrer dette som premiss. 

Selv om læreren strukturerer og driver arbeidet framover ved sine forutbestemte nøkkelspørsmål (se planleggingsskjema og eksempler på storylineopplegg i menyen over), er det elevene som gir liv til rammen ved å skape personene eller aktørene i storylinen, ved å finne dem opp i første omgang og deretter spille rollen som dem i forhold til problemer og hendelser som måtte dukke opp. Elevene får i beste fall et eierforhold til fortellingen og også til den kunnskapen de erverver gjennom arbeidet. Denne kunnskapen vil iallfall teoretisk sett oppleves som mer relevant for dem enn om de bare hadde lest om et emne i et oppslagsverk eller fått det formidlet monologisk av en lærer. Elevene opplever erfart kunnskap på én måte. De kjenner den på kroppen i en grad som skiller seg fra tradsjonelt formidlet kunnskap. Det er ikke vanskelig å se de store mulighetene her når det gjelder andre mål enn rent kognitive: holdningsmål, sosiale mål, utvikling av handlingskompetanse i vid forstand. Her er det at vurderingsdelen av storyline-arbeidet og refleksjonen omkring læringsutbyttet blir svært vesentlig.
 

Ansvarlig for siden: Mona E. Flognfeldt, LU, Høgskolen i Oslo. Sist oppdatert 10/4-2002