Intervju med Steve Bell

Steve Bell - A Designer of Education

The Storyline Approach to Teaching

Notater oversatt fra et video-intervju med Erik Håkonsson 2001
Selve videoen kan skaffes ved å kontakte ehakonsson@yahoo.dk

Bakgrunn	Det hele startet i 1965, da en ny skolelov ble innført i Skottland, og som kalles "The Primary Memorandum". Denne loven introduserer et mer holistisk syn på læreplanen. Et helt nytt emne "Environmental Studies" (Miljøfag) skulle integrere fag som historie, geografi, naturfag, helsefag, osv. Dette nye emnet inviterte til en annen måte å undervise på enn gjennom de tradisjonelle lærebøkene. Problemet var bare at lærerne ikke hadde noen trening i å arbeide på denne måten. I 1967 startet en liten gruppe lærerveiledere arbeidet med å avhjelpe situasjonen. De jobbet med dette på heltid og hadde som sitt hovedmål å bringe livet inn i klasserommet, ved å bruke deler av livet som eksempler. Og eksempler fra livet blir ofte til en fortelling. Vi sier ofte at skolen skal gi "utdanning for livet". De ferdighetene som skolen er med på å utvikle, må kunne integreres i det virkelige livet. Hva er ellers vitsen med det hele?
Visjon	Lærerveilederne tok altså utgangspunkt i en visjon. Deres motivasjon var å støtte elevene i deres læringsprosess. Elevene opplever et eierforhold til noe de selv har laget. Selv barn med læringsvansker kan snakke om noe de kan se, ta på og så beskrive. De behøver ikke da å holde en masse ideer og bilder fast i fantasien på én gang. Det som er deres eget kan gi dem et fokus og gi dem noe å snakke om.
Lek	En ser det på den måten små barn leker på, i barnehagen og i første klasse. De setter sammen klosser og får et hus, de later som noe er en bil, de fantaserer fram en hel del fra ingenting. Det lærerteamet ønsket, var altså å gjøre disse prosessene litt mer sofistikert, ved hjelp av enkle kunst- og håndverkteknikker og ulike former for modellbygging, som lærerne kjenner seg vel med. Disse modellene danner så utgangpunkt for elevenes læringsarbeid.
Tema- arbeid	Storyline-metoden begynte altså som temaarbeid. Det var ikke noen *linje* med fra starten av. Det som etter hvert kjennetegner tilnærmingsmåten, er at en storyline har en start, en utvikling og en avslutning. Steve Bell vil ikke selv ta æren for utviklingen av storyline-pedagogikken; han understreker at det er mange lærere som har bidratt til og påvirket utviklingen av metodikken i årenes løp. Som alt annet innenfor utdanning, dreier det seg om en langsom prosess. Selv definerer Bell seg som en *agent, en igangsetter*, i dette arbeidet.
Grunn- leggende syn på læring	Styrken i storyline-metoden er det partnerskap som oppstår mellom lærer og elev. Læreren opptrer som en profesjonell tilrettelegger og kan slippe å se seg selv som den som deler ut bøker hele tida. Dette er en deilig følelse for læreren. Hun/han er ikke eksperten, men den som lager gode spørsmål. Lærerens rolle er å være tilrettelegger, ordstyrer, agent i barnas læringsprosess. Barna opplever paradoksalt et eierforhold til stoffet, men det er bare læreren som kjenner den røde tråden. Denne tråden kan nok bukte seg, men den må ikke ryke. Det er barna som kan få ting til å skje. De kan skape all verdens ulike scenarier.
Familier	Det er en god idé å arbeide med familier. Barna får velge hvem de har lyst til å være i en familie og de forhandler om hvilke familiemedlemmer som i det hele tatt skal være med. Så lager de en modell av familien, en visualisering, og læreren blir forklart hvem som er hvem og hvorfor. Barna kan hermed ta opp ulike roller i en familie og ulike regler, f.eks. i forholdet mellom en mor og hennes 13-årige datter. Alt foregår i en trygg og terapeutisk ramme, der ingen behøver å bli flaue. Dette er en av de sterkeste sidene ved storyline-metodikken: barna får anledning til å rollespille. De har tryggheten i en struktur, en fast ramme, men de får takle problemer og være kreative.
Kriterier	En annen viktig side ved storyline er også bevisstgjøringen omkring kriterier. I ett storyline-opplegg danner for eksempel elevene en ny bedrift. Så må de tenke ut hvordan de kan markedsføre seg. Muligheten for å lage en radio-jingle melder seg og læreren spør dem hvordan en jingle bør være for å slå an. Kriterier som at en må være kort og slående, falle godt i øret, ha nok informasjon i seg, osv. blir foreslått og notert ned. Her er altså kriteriene og Bell gir elevene 20 minutter på seg til å lage gode jingles. Dette danner en god sirkel: Elevene får redskaper til å operere som uavhengige aktører i sin egen læringsprosess. De er med på å danne kriterier for å lykkes. De lager en modell på bakgrunn av disse kriteriene og til slutt kan de vurdere det de har laget. På spørsmål om ethvert rart forslag fra en elev er akseptabelt også når noe faglig sett er "galt", svarer Bell at det er viktig at de rare forslagene og forestillingene får komme fram og bli diskutert. Da kan man komme videre med dem. Det finnes også eksempler på tilfeller der læreren ikke vet nok og dermed lett kan avfeie et forslag som urealistisk, mens det senere viser seg at den eleven som brukte sin logiske sans, kom fram til løsninger som rett og slett er mulige i andre situasjoner.
Følelsen av å lykkes	Steve Bell har tidligere presentert storyline-metodikken som *a structured reflection of life* ("en strukturert gjenspeiling av livet" er én mulig oversettelse). Han er opptatt av at barn og unge skal kjenne seg trygge på livet, ved å gi dem en sjanse til å tenke positive, glade tanker om livet. Det er som en bok eller en fortelling: Strukturen i en bok innebærer en trygghet, det samme gjelder aktivitetene i en storyline. De er organisert slik at elevene kan føle at de lykkes, kjenner et eierforhold til arbeidet og liker det de holder på meg. Denne følelsen av trygghet skapes ved at elevene arbeider på sitt eget nivå, de er opptatt med en kontekst som gir dem tilhørere og tilskuere og med aktiviteter som er hensiktsmessige.
Vurdering	Enkelte lærere er redde for ikke å få dyttet elevene litt videre og opptatt av vurdering i forhold til fag og læreplanmål i denne sammenhengen. Når læreren skal framstå som designer og tilrettelegger innenfor denne metodikken, er det enkelte lærere som kjenner seg utrygge i rollen; de ønsker å ha mer kontroll over læringssituasjonen. Men læreren har hele tiden læreplanmålene klart for seg og kan konstruere en storyline for å oppfylle nettopp disse målene, f. eks. omkring historiske emner, eller geografiske emner. Storylinen hjelper dem å holde fokus. Det er heller ikke bare én ting som skjer i et storyline-arbeid. En kan ikke arbeide med noe som helst emne eller tema uten store mengder språk i mange ulike sjangere. Det som er vanskelig i forhold til lærere, er å formidle hvordan en storyline virker. Hvis noen kommer inn i et klasserom der elevene arbeider med storyline, kan deres umiddelbare reaksjon lett være en viss overflatiskhet. De ser ikke alle de tankene og det arbeidet som går forut. Enkelte lærere vil så prøve ut bare det som ser fint ut og beveger seg da kun på overflaten.
Innføring i metoden	Hele hensikten er å motivere for dybde og forståelse og trening i ulike ferdigheter. Hvordan en skal få dette til som lærer, krever praktisk erfaring; det er ikke noe en lett kan lese seg til i bøker. Det trengs kurs. Det beste er å arbeide seg gjennom et emne sammen med en veileder, der en gruppe lærere opererer som en klasse. De skal ikke late som de er 10 år gamle; de arbeider på sitt eget nivå. Men de kjenner hvordan de reagerer på aktivitetene når de selv skaper og skriver. De blir så spurt om hva de ville gjøre i en klasse med akkurat dette emnet og hvilke andre ferdigheter de ville legge vekt på å arbeide med. Hensikten er å skape motivasjon til oppøving av ferdigheter. Dette er jo en vesentlig del av utdanningen: å oppøve ferdigheter. Med storyline blir arbeidet mindre kjedelig, både for lærer og elev. Elevene skal trene på å skrive brev, for eksempel. Innenfor storyline-prosjektet skriver de med en hensikt.
Mappe- vurdering	Den beste måten å evaluere arbeidet på er ved hjelp av mappevurdering. Elevene samler sine ulike skriftlige produkter i en mappe og kan vise læreren de arbeidene de er stolte av og begrunne hvorfor. Vi må gi elevene et språk til egenvurdering. Her er det snakk om en diagnostisk vurdering, en form for vurdering som skal hjelpe dem til å bli bedre, ikke for å sammenlikne elevene og rangere dem.
Etter beste evne	Målet er ikke i seg selv at elevene skal ha det moro, men at de skal kjenne at de lykkes. De blir utfordret i forhold til sine evner. Her er det viktig det de får stille ut arbeidet sitt når de gjør sitt beste, ikke gjemme det bort så bare læreren ser det, som vi er mer vant til.
Den gode storyline	Det som kjennetegner en god storyline er en god start. Elevenes interesse må fanges med én gang. En kan bruke en eksisterende fortelling, en handling fra en roman, barnerim, osv. Storyline handler om tid, personer, sted. Noen ganger er det en god start i seg selv å skape familier (personer). Andre ganger kan man begynne med å forklare at et storsenter skal anlegges og spørre elevene om hvilke varer de synes burde selges der (sted). Ellers kan det være et brev som kommer, fra en som har utvandret til et annet land og så ønsker hjelp til å finne sine røtter i gamlelandet (hensikt, sammenheng).
Spennede hendelser	Starten, med personer, tid, sted, må være minst 50 % av en storyline. Dette danner utgangspunktet; det er dette som skal brukes i det videre arbeidet. Deretter følger det en logisk rekke av hendelser, og det er denne delen som er en gullgruve for lærere. De kan lage hendelser som utfordrer elevene til å arbeide med forskjellige faglige problemstillinger, tekstsjangere, de kan skrive fortellinger, lage intervjuer, vitenskapelige undersøkelser, osv. Det er vi som lærere som lager spennende hendelser ut fra de utdanningsmålene vi har. Fortellingen trenger også et høydepunkt, et klimaks. Dette kan godt være en tragisk hendelse, men behøver ikke være det. Fortellingen kan gjerne avsluttes med en stor fest. Det som er viktig, er at fortellingen får en skikkelig avrunding.
Nøkkel- spørsmål	Gode nøkkelspørsmål er helt avgjørende. De skal gi en struktur som frigjør elevenes tenkning. En lærer var redd for at hun hadde ødelagt sin storyline fullstendig da hun spurte elevene om hva slags utstyr det fantes i en lokalradiostasjon. Det kunne ikke elevene svare på, for de hadde aldri vært og sett en. Det nøkkelspørsmålet hun derimot kunne stille var: Hva slags utstyr tror dere dere ville trenge i en lokal radiostasjon? Det dreier seg om en hårfin nyanse, men veldig viktig. Åpne spørsmål gir alle en anledning til å bruke fantasien når de skal svare og deretter foreslå løsninger som kan omsettes i praksis.
Utviklingen videre	Når det gjelder spørsmålet om hvordan storyline-metodikken kan utvikles videre, er det klart at elevene kan involveres mer i å formulere nøkkelspørsmål selv. Ettersom de blir eldre kan de klare det. De skal jo lære å lære. En viktig del av dette er nettopp å kunne lage gode spørsmål, noe som blir viktig for dem senere i livet også. God læring ligger i å kunne stille gode spørsmål. Det er alltid noe å gjøre i et storyline-arbeid. Modellene som skapes er aldri statiske; de utvikles i løpet av arbeidet. Det vil alltid være spørsmål på spørsmålstavla som ikke er blitt besvart. Elevene kan hele tiden føre loggbøkene sine, og det er mer som må utforskes. En vil aldri utnytte alle de mulighetene som finnes.
Samarbeids- læring	Arbeidet med en storyline gir god anledning til samarbeidslæring. Organiseringen i små og store grupper, halv klasse, hel klasse, par og individuelt blir hensiktsmessig i forhold til fortellingen. Det er rikelig anledning til å arbeide alene, for så å sette det sammen. Alt skjer med en hensikt.
Det vanskeligste	Det vanskeligste ved storyline når man er en vanlig klasselærer, er helt i starten. Det er ikke lett å bruke en annens ferdige storyline-opplegg. I tillegg er rollen som tilretteleggeren uten full kontroll vanskelig å bli vant til. I det hele tatt er det så mange ting en skal forholde seg til på én gang. Lærereren skal lage gode spørsmål, forholde seg til målene i læreplanen og definere seg som en tilrettelegger. Dette er ikke lett.
Forskning	Det synes å være et godt samsvar mellom nyere forskning innenfor utdanning og de prinsippene storyline bygger på. Ideelt sett hadde det vært fint å kunne veksle mellom selve kursingen i storyline og å forske på utviklingen. Det kan bli bedre anledning til dette etter hvert.
7 retningslinjer	Som en epilog til Erik Håkonssons intervju med Steve Bell, oppsummerer Cecilie Falkenberg hovedpunktene i denne metodikken og setter opp 7 retningslinjer eller prinsipper for bruken av storyline. En storyline legges opp slik at den har form som en fortelling den gjennomgår læreplanen i den konteksten fortellingen skaper den starter med det elevene vet og utfordrer deres nåværende forståelse den oppmuntrer elevene til å formulere problemer og å takle disse problemene elevene medvirker aktivt elevenes velbegrunnede og kreative tenkning blir verdsatt elevene oppfordres til å lage modeller av sine forestillinger

Ansvarlig for denne siden: Mona E. Flognfeldt, Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo