Akkord (av lat. Accordare, stemme overens), samklang av flere toner. (Cappelens musikkleksikon). En akkord er altså flere toner som spilles samtidig, og ofte er det en treklang som danner utgangspunktet.

En treklang består av tre toner (derav navnet), og disse tre tonene er oppbygt som terser. De to treklangene som vi skal konsentrer oss om er:

• Dur-treklangen
• Moll-treklangen

• Septim-akkorden

Dur-treklangen
Dur-treklangen består av først en stor ters, så en liten ters. I noteeksemplet nedenfor er den store tersen C-E, og den lille tersen E-G.

Fig 1
C-dur treklang

Når vi nå ser det samme på piano (fig 2), er det lettere å se hvordan treklangen er oppbygt.
Den store tersen tilsvarer 2 hele tonetrinn (C-D er ett helt trinn, og D-E er det neste). Vi kan også si at den store tersen består av 4 halve trinn (c-ciss, ciss-d, d-diss, diss-e = 4 halve trinn).
Den lille tersen tilsvarer ett og et halvt tonetrinn (e-f er et halvt, f-g er et helt).

 

Se nå om du på samme måte kan forklare hvorfor følgende treklanger er dur-treklanger:

Fig 3
 

Moll-treklangen
Moll-treklangen er oppbygt motsatt av dur-treklangen. I moll kommer først en liten ters, så en stor ters. I noteeksemplet, som er en c-moll, er den lille tersen C-Ess (eller Eb) (ett og et halvt trinn), og den store Ess-G (to hele trinn).

Vi viser også c-moll treklangen på piano

Fig 5

Prøv også å forklare oppbygningen av følgende moll-treklanger:
 
   

Septim-akkorden

Septimakkorden bygger på en treklang, enten dur eller moll, og har i tillegg en fjerde tone som ligger en liten ters fra kvinten. Denne tonen er den syvende tonen fra grunntonen. Derfor kaller vi akkorden septimakkord. Som du ser av figur 6, er septimen den samme tonen både i dur og i moll.
 

Fig 6
Septimakkord i dur og moll
 
 
 
 

Septimakkord - dur
Septimakkord - moll

Og på piano:

Fig 7
Septimakkorder på piano
 
 

Til nå har vi som regel sett akkordene i grunnstilling, dvs. med grunntonen nederst, slik som dette:
 
 

Dette er en C-dur treklang. Den består av tonene c, e og g. Klikk på notebildet dersom du vil høre tonene.
Det spiller imidlertid ingen rolle hvilken rekkefølge eller plassering tonene har. Dersom akkorden inneholder c, e og g, vil det alltid være en c-durtreklang, UANSETT. Derfor vil også dette være c-durtreklanger:
 
 

C-durtreklang i 1. omvending  (tersen nederst)

C-durtreklang i 2. omvending  (kvinten nederst)

Når vi bytter om tonene på denne måten, får vi altså omvendinger. En treklang kan altså ha to omvendinger, som vist over.

Det samme er tilfelle med firklanger, som med en ekstra tone kan ha 3 omvendinger. Her viser vi firklangen A7:

Her har vi først grunnstilling (grunntonen nederst), så 1. omvending (tersen nederst), 2. omvending (kvinten nederst) og 3. omvending (septimen nederst).
 
 
 
 

I alle tonearter, enten det er dur eller moll, er det tre treklanger som er spesielt viktige. Disse kaller vi hovedtreklanger. Disse får vi bruk for når vi skal akkompagnere sanger på for eksempel gitar eller piano. Kan du hovedtreklangene i en toneart, kan du akkompagnere de fleste sanger i denne tonearten.

De tre hovedtreklangene kaller vi:

Tonika (T), subdominant (S) og dominant (D)
 

Dominanten bruker veldig ofte å inneholde septimen, og kalles da dominantseptim (D7). Dominantseptim inneholder altså fire toner, og er dermed en firklang.

Det er nokså enkelt å finne ut hva som er hovedtreklangene i en hvilken som helst toneart, både dur og moll:
 

Tonika	har skalaens 1. tone som grunntone
Subdominant	har skalaens 4. tone som grunntone
Dominant	har skalaens 5. tone som grunntone

 

Hovedtreklanger i dur
Slik ser med andre ord tonika, subdominant og dominant ut i C-dur, G-dur og F-dur:
 

C-dur

Tonika C-dur, subdominant F-dur og dominant G-dur.

Lydeksempel 1 i C-dur (T, S, D, T)
Lydeksempel 2 i C-dur (T, S, D7, T)
Lydeksempel 3 i C-dur (T, S, T, D7, T)

Tonika G-dur, subdominant C-dur og dominant D-dur.
 

(Her har det sneket seg inn noen feil. Oppdatering kommer.)
Lydeksempel 1 i G-dur (T, T, D7, T, S, D7, T) i grunnstilling
Lydeksempel 2 i G-dur (T, T, D7, T, S, D7, T) samme som over, men noen akkorder er lagt på andre måter (se notebilde).

F-dur

Tonika F-dur, subdominant B-dur og dominant C-dur.

Legg merke til at den fjerde tonen i F-durskala er B (b for h), og altså ikke h. Grunnen er det faste fortegnet i F-dur: b for h, som senker ALLE h-er et halvt trinn, til b.

Lydeksempel 1 i F-dur (T, S, D7, T, D7, T)
Lydeksempel 2 i F-dur (Prøv selv å finne funksjonene. OBS. I dette eksemplet har ikke alle dominantene septim) Fasit

Her vil vi vise deg hovedtreklangene i a-moll, d-moll og e-moll. Legg altså merke til at dominantene er i DUR.
 

a-moll

Tonka a-moll, subdominant d-moll, dominant E-dur.

Den syvende tonen i denne a-mollskalaen er nå giss, på grunn av fortegnet i tidligere i takten. Denne mollskalaen, med høyt syvende trinn, kaller vi harmonisk moll. Den vanlig mollskalaen, altså med lavt syvende trinn (her g) kalles ren moll.

Lydeksempel 1 i a-moll (T, S, D7, T) Legg merke til at dominanten (E7) er i dur
Lydeksempel 2 i a-moll (T, T, D7, T, S, D7, T)
Lydeksempel 3 i a-moll (T, S, D7, T, S, T, D7, D7, T)
Eksempel 3, men bare grunntonene. Hør på dette eksemplet noen ganger. Gå så tilbake til forrige lydfil og legg merke til bassgangen (grunntonene).
Om kvelden når det mørkner i a-moll (T, D, T, S, D, T) Denne rekken repeteres. Legg merke til at dominanten ikke har septim.

Tonika e-moll, subdominant a-moll, dominant H-dur.
 
 

Tonka d-moll, subdominant g-moll, dominant A-dur.