Tonearter

Dur-tonearter
 

På denne siden tar vi opp emnet tonearter. Først ser vi på dur-tonearter.

Det første vi skal legge merke til, er hvordan en durskala er bygget opp. Det kan du sikkert allerede, fordi vi bruker stamtonerekken som eksempel, som er det samme som C-durskala.
 
 
 

C-durskala

Vi har skrevet inn hvor stor avstand det er mellom tonene i tonehøyde:
1/1 = helt trinn (eller to halve)
1/2 = halvt trinn

Oppbygningen av durskalaer skal ALLTID være den samme. For å få til det med andre utgangspunkt enn c, må vi bruke fortegn (# og b). La oss se hvordan det blir i g-dur.
 

Durtonearter med #

G-durskala
 

Dersom vi bare bruker stamtonerekken fra g (uten fortegn) blir oppbygningen feil. Dette kan du kanskje også høre (klikk og hør):

Vi får da et halvt trinn mellom den sjette og sjuende tonen (e og f). For at avstanden mellom disse tonene skal bli riktig, altså et helt trinn, må vi heve tonen f et halvt trinn. Det gjør vi ved å sette et # foran tonen, som da altså blir en fiss:

For å få en riktig g-durskala, må vi altså alltid spille fiss i stedet for f. Derfor setter vi kryss for f som fast fortegn i g-dur, dvs helt til venstre i notesystemet, etter nøkkelen:

Slike justeringer må vi gjøre i andre tonearter også. Dette går fram av tabellen nedenfor, som viser alle kryss-toneartene (der vi altså bruker # for å få til dur-oppbygningen). Legg merke til reglen, som gjør det lettere å huske rekkefølgen: Gi (G-dur, 1#) Dem (D-dur, 2#) Alle (A-dur, 3#) etc.
 

Det er viktig at du lærer deg hvilke toner det er kryss for i de ulike toneartene. Som du har lagt merke til, er rekkefølgen alltid den samme:
1. kryss = fiss
2. kryss = ciss
3. kryss = giss
4. kryss = diss
etc.

Durtonearter med b

På samme måte som med #-toneartene ovenfor, må vi i mange tilfeller bruke fortegnet b for å få til durskalaen. Hør f.eks på denne skalaen fra f, uten fortegn. Hvilken tone må vi gjøre noe med, og hva må vi gjøre? (Husk: klikk og hør!)

På neste bilde har vi gjort den forandringen vi behøver: senke h et halvt trinn.

I F-dur vil vi altså alltid spille/synge tonen b i stedet for tonen h. Derfor plasserer vi fortegnet helt i begynnelsen av hver notelinje, som et fast fortegn:

I F-dur har vi altså ett fast fortegn, b for h. De andre toneartene som bruker b for å lage durskala, finner du i tabellen nedenfor. Også her har vi laget en regle som hjelpemiddel: Far (F-dur, 1b) Besøker (B-dur, 2b) Esster (Ess-dur, 3b) etc.

Lær deg også rekkefølgen på b-ene:
1. b = b for h
2. b = b for e
3. b = b for a
4. b = b for d
etc.
 
 

Moll-tonearter
 

Vi skal nå ta for oss moll-toneartene. Vi tar på samme måte som i dur, utgangspunkt i stamtonerekken. Vi får en mollskala når vi spiller de hvite tangentene fra a til a. Denne mollskalaen kaller vi ren moll:

Hvilken toneart går sangen i?
 

Når du skal finne ut hvilken toneart en sang eller et stykke går i, ser du på to ting:

1. Faste fortegn.

2. Siste tone i melodien..

De faste fortegnene forteller hvilken durtoneart eller molltoneart det kan være:

Eksempel 1

Dersom sangen har ett kryss som fast fortegn, går den i enten G-dur eller e-moll. For det er bare disse to toneartene som har ett kryss.

Eksempel 2

Hvis den har to b-er som faste fortegn går den i B-dur eller g-moll.

Hvis du ikke kan dette, bør du repetere avsnittene Durtonarter og Molltonearter.

For å bestemme om sangen eller stykket går i den mulige dur- eller molltonearten, ser du på melodiens siste tone. I eksempel 1 ser du at sangen går i e-moll, siden siste tone i melodien er e. I eksempel to går den i B-dur, siden siste tone er b. Dette er en grei metode, ettersom svært mange melodier slutter på grunntonen. Det finnes selvsagt unntak, men det går vi ikke inn på akkurat nå.