historikk

Litt historie

Menneskerettigheter som begrep er relativt nytt. Det kom til etter 2. verdenskrig, med opprettelsen av FN i 1945 og lanseringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene i 1948. Før det var det begrepet naturlige rettigheter som ofte ble brukt, men naturrett, som dette begrepet er nært knyttet til, har vært svært omdiskutert. Det engelske begrepet for menneskerettigheter, human rights, tok snart plassen etter rights of Man, som ut fra navnet ikke entydig nok gjaldt kvinner også. Man her er brukt om mennesket, ikke bare mannen, men allikevel får uttrykket en viss slagside.

Allerede i det gamle Hellas og Roma fantes det universelle rettigheter som var sikret for ”alle” mennesker gjennom naturens lov, ikke statens. Stoikerne i Hellas mente at menneskelig oppførsel skulle dømmes i forhold til de lovene som gjaldt i naturen og bringes i harmoni med disse.

I middelalderen ble det vanlig å forestille seg visse naturlige rettigheter i forbindelse med naturretten. Disse naturlige rettigheter var mer formet som plikter enn som rettigheter. Men det som er verdt å merke seg fra et historisk perspektiv, var at de viktigste menneskerettighetene slik vi oppfatter dem i dag, nemlig frihet og likeverd, de gjaldt ikke alle. I gresk-romersk tid og i middelalderen var slaveri, livegenskap og annet tvangsarbeid godtatt.

For at ideen om menneskerettigheter som naturlige rettigheter for alle mennesker skulle bli allment akseptert måtte det derfor skje en del endringer i samfunnet. Disse endringene skjedde gradvis og begynte med at føydalsystemet i Europa gikk i oppløsning fra det 13. århundret, gjennom renessansen og opp til freden i Westfalen i 1648. Du kan sjekke historiebøkene dine for å få en mer detaljert oversikt over denne utviklingen.

I løpet av denne perioden vokste det fram motstand mot religiøs intoleranse, mot politisk og økonomisk tvang, mot ledere som absolutt ikke hadde til hensikt å oppfylle sine forpliktelser i følge naturretten. Den nye vekten som ble lagt på individets ønske om å uttrykke seg og leve sitt liv i denne verden – alt dette gjorde at naturretten skiftet fokus fra plikter til rettigheter. Dette er tydelig i mange historiske tekster, bla i Englands Magna Carta fra 1215 og i den engelske menneskerettighetserklæringen, Bill of Rights fra 1689. Det var blitt mer og mer vanlig å forestille seg at mennesker er gitt visse evige og iboende rettigheter som gjelder selv når mennesket nå ikke lenger lever i primitive samfunn men som borgere og selv om kongen sier han har ”guddommelige rettigheter”.

Den moderne forståelsen at naturretten impliserer naturlige rettigheter ble utviklet først og fremst av filosofer i det 17. og 18. århundre. På bakgrunn av store vitenskapelige framskritt og oppdagelser på 1600-tallet og gjennom 1700-tallets opplysningstid vokste troen på menneskets fornuft. Den kanskje viktigste utformeren av naturretten i moderne tid var engelskmannen John Locke. Han hevdet at visse rettigheter på en selvfølgelig måte knytter seg til individer i kraft av at de er mennesker, fordi disse rettighetene eksisterte i en naturlig tilstand før menneskeheten utviklet seg og begynte å opprette sivile samfunn.

De viktigste rettighetene var
• retten til liv
• frihet fra vilkårlig dom og styre
• retten til eiendom

Locke mente at da menneskene dannet et samfunn av borgere, så overlot de bare til staten å håndtere disse naturlige rettighetene; de gav ikke avkall på rettighetene. Locke mente også at hvis staten unnlater å sikre borgerne rettighetene sine, så har borgerne rett til ansvarlig, folkelig revolusjon.

Tenkere som Locke og andre hadde en suveren tro på den menneskelige fornuft. De kom med sterke angrep på religiøs og vitenskapelig dogmatisme og ensidighet, intoleranse, sensur og sosiale og økonomiske begrensninger. De var på jakt etter og ville handle ut fra allmenngyldige prinsipper som gjelder for naturen, mennesket og samfunnet. Menneskets iboende rettigheter var en del av disse prinsippene og ble et etisk og moralsk evangelium for disse tenkerne.

Denne liberale intellektuelle gjæringen i England og Europa for øvrig fikk stor innflytelse i den vestlige del av verden på slutten av 1700-tallet og tidlig i den 19. århundre. Revolusjonen i England i 1688 og den erklæringen som fulgte i den kjølvann gav støtet til revolusjonene i Nord-Amerika og i Frankrike.

Thomas Jefferson, som hadde studert Locke og den franske tenkeren Montesquieue, utformet den nord-amerikanske uavhengighetserklæringen, the Declaration of Independence, 4. juli 1776.

Frankrike, ved Lafayette, kom etter, den 26. august 1789.

Alt i alt var det ledernes mangel på vilje til å respektere frihets- og likhetsprinsippene som må bære ansvaret for denne utviklingen. Ideen om menneskerettigheter, under sine tidligere navn og benevnelser, spilte en vesentlig rolle i kamper mot politisk egenrådighet på slutten av den 18. og begynnelsen av det 19. hundreåret.

Men ideen om menneskerettigheter som naturlige rettigheter hadde sine motstandere. For det første var det filosofer som mislikte at begrepet ble knyttet til religiøs rettroenhet. Andre så at rettigheter kom i strid med hverandre, siden de var formulert så strengt og absolutt. Noen fryktet at doktrinen om menneskerettigheter ville lede til sosialt opprør og kaos; andre var redd den ville erstatte effektiv lovgivning. Enkelte uttrykte stor forakt for tanken om likhet; andre, for eksempel engelskmannen Bentham, beskrev naturlige rettigheter som ”sludder på stylter”.

I løpet av det 19. og tidlig i det 20. århundret vokste angrepene på begrepene naturrett og naturlige rettigheter. John Stuart Mill, som forsvarte friheten på det sterkeste, hevdet at rettigheter har å gjøre med nyttehensyn, hva som til enhver tid er hensiktsmessig.

For å gjøre et stort hopp fram til vår tid, ble det i siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet en del reformer og lover som slår fast visse rettigheter:

• avskaffelse av slaveri
• fabrikklover
• utdanning for alle
• fagforeninger
• stemmerett

Det er først etter 2. verdenskrig at arbeidet med å gjøre menneskerettigheter til en del av internasjonalt lovverk virkelig har fått fart. Vårt fokus her har vært å følge utviklingen fram til da i svært grove trekk. Det er også tydelig at vi har vært opptatt av den vestlige utviklingen av menneskerettigheter. Andre må skrive oversikten over konvensjoner, erklæringer og organisasjoner som sikrer menneskerettighetene i andre regioner enn Europa i FN-sammenheng.

__________________

Omsatt og tilrettelagt etter Burns Weston, Human Rights, av Mona E. Flognfeldt, 2004




	:: Introduksjon :: Prosjektarbeid :: Emner :: Ressurser :: Verktøy :: Lærerrommet
Introduksjon Menneskerettigheter - litt historie - definisjoner - menneskelige behov - mr-generasjoner - mr-vern - mr-aktører - retten til utvikling - mr-struktur - mr-dilemmaer - folkeretten - gjennomslag - ordliste Tidslinje Dokumenter FN MR i Europa MR i Norge Ytringsfrihet Religionsfrihet Mobbing Slaveri Rasisme Terrorisme	Litt historie Menneskerettigheter som begrep er relativt nytt. Det kom til etter 2. verdenskrig, med opprettelsen av FN i 1945 og lanseringen av Verdenserklæringen om menneskerettighetene i 1948. Før det var det begrepet naturlige rettigheter som ofte ble brukt, men naturrett, som dette begrepet er nært knyttet til, har vært svært omdiskutert. Det engelske begrepet for menneskerettigheter, human rights, tok snart plassen etter rights of Man, som ut fra navnet ikke entydig nok gjaldt kvinner også. Man her er brukt om mennesket, ikke bare mannen, men allikevel får uttrykket en viss slagside. Allerede i det gamle Hellas og Roma fantes det universelle rettigheter som var sikret for ”alle” mennesker gjennom naturens lov, ikke statens. Stoikerne i Hellas mente at menneskelig oppførsel skulle dømmes i forhold til de lovene som gjaldt i naturen og bringes i harmoni med disse. I middelalderen ble det vanlig å forestille seg visse naturlige rettigheter i forbindelse med naturretten. Disse naturlige rettigheter var mer formet som plikter enn som rettigheter. Men det som er verdt å merke seg fra et historisk perspektiv, var at de viktigste menneskerettighetene slik vi oppfatter dem i dag, nemlig frihet og likeverd, de gjaldt ikke alle. I gresk-romersk tid og i middelalderen var slaveri, livegenskap og annet tvangsarbeid godtatt. For at ideen om menneskerettigheter som naturlige rettigheter for alle mennesker skulle bli allment akseptert måtte det derfor skje en del endringer i samfunnet. Disse endringene skjedde gradvis og begynte med at føydalsystemet i Europa gikk i oppløsning fra det 13. århundret, gjennom renessansen og opp til freden i Westfalen i 1648. Du kan sjekke historiebøkene dine for å få en mer detaljert oversikt over denne utviklingen. I løpet av denne perioden vokste det fram motstand mot religiøs intoleranse, mot politisk og økonomisk tvang, mot ledere som absolutt ikke hadde til hensikt å oppfylle sine forpliktelser i følge naturretten. Den nye vekten som ble lagt på individets ønske om å uttrykke seg og leve sitt liv i denne verden – alt dette gjorde at naturretten skiftet fokus fra plikter til rettigheter. Dette er tydelig i mange historiske tekster, bla i Englands Magna Carta fra 1215 og i den engelske menneskerettighetserklæringen, Bill of Rights fra 1689. Det var blitt mer og mer vanlig å forestille seg at mennesker er gitt visse evige og iboende rettigheter som gjelder selv når mennesket nå ikke lenger lever i primitive samfunn men som borgere og selv om kongen sier han har ”guddommelige rettigheter”. Den moderne forståelsen at naturretten impliserer naturlige rettigheter ble utviklet først og fremst av filosofer i det 17. og 18. århundre. På bakgrunn av store vitenskapelige framskritt og oppdagelser på 1600-tallet og gjennom 1700-tallets opplysningstid vokste troen på menneskets fornuft. Den kanskje viktigste utformeren av naturretten i moderne tid var engelskmannen John Locke. Han hevdet at visse rettigheter på en selvfølgelig måte knytter seg til individer i kraft av at de er mennesker, fordi disse rettighetene eksisterte i en naturlig tilstand før menneskeheten utviklet seg og begynte å opprette sivile samfunn. De viktigste rettighetene var • retten til liv • frihet fra vilkårlig dom og styre • retten til eiendom Locke mente at da menneskene dannet et samfunn av borgere, så overlot de bare til staten å håndtere disse naturlige rettighetene; de gav ikke avkall på rettighetene. Locke mente også at hvis staten unnlater å sikre borgerne rettighetene sine, så har borgerne rett til ansvarlig, folkelig revolusjon. Tenkere som Locke og andre hadde en suveren tro på den menneskelige fornuft. De kom med sterke angrep på religiøs og vitenskapelig dogmatisme og ensidighet, intoleranse, sensur og sosiale og økonomiske begrensninger. De var på jakt etter og ville handle ut fra allmenngyldige prinsipper som gjelder for naturen, mennesket og samfunnet. Menneskets iboende rettigheter var en del av disse prinsippene og ble et etisk og moralsk evangelium for disse tenkerne. Denne liberale intellektuelle gjæringen i England og Europa for øvrig fikk stor innflytelse i den vestlige del av verden på slutten av 1700-tallet og tidlig i den 19. århundre. Revolusjonen i England i 1688 og den erklæringen som fulgte i den kjølvann gav støtet til revolusjonene i Nord-Amerika og i Frankrike. Thomas Jefferson, som hadde studert Locke og den franske tenkeren Montesquieue, utformet den nord-amerikanske uavhengighetserklæringen, the Declaration of Independence, 4. juli 1776. Frankrike, ved Lafayette, kom etter, den 26. august 1789. Alt i alt var det ledernes mangel på vilje til å respektere frihets- og likhetsprinsippene som må bære ansvaret for denne utviklingen. Ideen om menneskerettigheter, under sine tidligere navn og benevnelser, spilte en vesentlig rolle i kamper mot politisk egenrådighet på slutten av den 18. og begynnelsen av det 19. hundreåret. Men ideen om menneskerettigheter som naturlige rettigheter hadde sine motstandere. For det første var det filosofer som mislikte at begrepet ble knyttet til religiøs rettroenhet. Andre så at rettigheter kom i strid med hverandre, siden de var formulert så strengt og absolutt. Noen fryktet at doktrinen om menneskerettigheter ville lede til sosialt opprør og kaos; andre var redd den ville erstatte effektiv lovgivning. Enkelte uttrykte stor forakt for tanken om likhet; andre, for eksempel engelskmannen Bentham, beskrev naturlige rettigheter som ”sludder på stylter”. I løpet av det 19. og tidlig i det 20. århundret vokste angrepene på begrepene naturrett og naturlige rettigheter. John Stuart Mill, som forsvarte friheten på det sterkeste, hevdet at rettigheter har å gjøre med nyttehensyn, hva som til enhver tid er hensiktsmessig. For å gjøre et stort hopp fram til vår tid, ble det i siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet en del reformer og lover som slår fast visse rettigheter: • avskaffelse av slaveri • fabrikklover • utdanning for alle • fagforeninger • stemmerett Det er først etter 2. verdenskrig at arbeidet med å gjøre menneskerettigheter til en del av internasjonalt lovverk virkelig har fått fart. Vårt fokus her har vært å følge utviklingen fram til da i svært grove trekk. Det er også tydelig at vi har vært opptatt av den vestlige utviklingen av menneskerettigheter. Andre må skrive oversikten over konvensjoner, erklæringer og organisasjoner som sikrer menneskerettighetene i andre regioner enn Europa i FN-sammenheng. __________________ Omsatt og tilrettelagt etter Burns Weston, Human Rights, av Mona E. Flognfeldt, 2004	Menneskerettighets huset FN-sambandet FN-sambandet FN
	© 2004 Elarena